Lottovinneren

Matte

 

2. April 2012

Matten foran døren besvarte tvilen på om han var velkommen. Fingeren traff ringeklokken perfekt. Intet svar. Intet svar. Inter svar. Ding Dong. Intet svar. Intet svar. Intet svar. Kanskje et vindu var åpent? Han gikk rundt hushjørnet. Enda bedre, tenkte han i det han gikk ned mot kjellerdøren. Trappa var glatt. Døra var ulåst. Tåpe, tenkte han da han spankulerte rett inn i eiendommen til Arild Saksvåg. Det virket for lett. Han brettet ut noen blå poser som han dro enkelt over skoene. Han dro fingeren over en hylle, og la merke til alt støvet på den kritthvite hansken han hadde på hånden. Ikke et vanlig oppholdssted, resonnerte han seg frem til. Han fant trappen opp til hovedetasjen. Dette var kritisk. Hvis det var noen hjemme, kunne det å bruse opp trappa kanskje bli fattet som mistenkelig. Kanskje? Det ville bli fattet som innbrudd. Han måtte være oppmerksom.

Han saumfarte hele etasjen før han konstaterte det åpenbare. Den måtte være i andre etasje. Han gikk gjennom den trange gangen og begynte stigningen opp mot andre etasje. Han listet seg som kun tyver fra Kardemommeby kunne sette ord på. Det femte trinnet hørtes mistenkelig ut som en dør som ble åpnet, og han stivnet til. Stivnet til som da han ble møtt av to åpne øyne bak et forheng for to dager siden. Han fortsatte hurtig opp resten av trappetrinnene og åpnet forsiktig første dør til venstre.

 

Bingo.

 

*

 

Arild Saksvåg var et kjent navn for politiet. Han hadde vanket i narkotikamiljøet fra ung alder. Det gikk rykter om at han bare vanket. Ikke brukte. Merkelig oppførsel isåfall, hadde Jacob Andresen konstatert. Han var ny av året på Molde Politihus, overført fra Oslo politistasjon av grunner kun Bjørn Jørgensen visste.

Politiet sendte ut en etterlysning, og en patruljebil til adressen Arild Saksvåg sto oppført med i folkeregisteret. Didrik Engelsen ventet. Han hadde forsøkt å ringe Torill for å snakke, men hun var opptatt med jobben. Han skriblet ned et 9-tall i siste felt, og konkluderte med at den vanskelige sudoku-oppgaven i dagens VG ikke var så vanskelig. Han tenkte på Regine. Hun hadde nektet politibeskyttelse, men godtok å flytte inn hos en venninne mens saken pågikk. Hun hadde vært skråsikker på at Arild Saksvåg var den skyldige. Voldshendelser og omgang med kjente narkotikamisbrukere. Sjalusi. Frykten var selvfølgelig at Arild Saksvåg skulle forsvinne. Du skal ikke mange mil utenfor Molde for å forsvinne. Frænå, Væstnes, Batnfjorden, Sunndaln. E mange steda å gjøm se i Romsdal, overhørte Didrik bli sagt fra spiserommet. Det åpne lokalet midt blant alt, kun omfavnet av èn vegg var der småpraten rundt interne saker foregikk. Slikt skjedde bak lukkede dører i Kripos.

 

Ingen rapporter om Arild Saksvågs posisjon. Patruljebilen hadde kommet til låst dør og null lys. Ingen hjemme. Regine hadde fortalt om hennes siste møte med Arild. På kinoen. Didrik hoppet opp av stolen. Han grep med seg Jacob Andresen i farten og gjorde det klart at han skulle være med ham og pågripe en morder. Jacob hadde blitt yr i blikket, og løp foran Didrik på vei ut av politistasjonen, før han innså at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvor de skulle. Didrik fortsatt rett over veien, femti meter frem og inn. Kinoen? Jacob var forvirret. Skulle de pågripe noen midt i en film?

Didrik snakket med en av de som jobbet der. Jacob overhørte at ordet saks ble nevnt, og fryktet at han var armert. Etterforskeren pekte på skiltet hvor det sto «Sal 2 og 3» og en pil i retning de måtte følge for å komme til disse salene.

 

Sal 3. Salen hadde akkurat vist den siste «Varg Veum»-filmenog ble i dette øyeblikk ryddet for neste fremvisning. Han tok en rask kikk. Der var han. Rett under nesa på ham. Ikke lenger.

Tredje rad, sa han til Andresen, og gikk inn. Han var mindre enn Didrik hadde sett for seg. Slank, mest sannsynlig grunnet dopmisbruket, mørkt hår, og et sort gjennomborende blikk. Han var veltrent, men overga seg umiddelbart og undret på hva han ble beskyldt for å ha gjort denne gangen. Han hadde vært inne til avhør, men aldri blitt funnet skyldig i noe kriminelt. Før nå, tenkte Didrik Engelsen.

 

Arild Saksvåg sitter inne på forhørsrommet, som Didrik finurlig hadde omdøpt møterommet. Bjørn Jørgensen nikket på hodet og uttrykte glede i øynene. Saken hadde vært tung for den rutinerte politioffiseren. Han er din, ytret Jørgensen. De hadde dekket for ruten fra utsiden, så det skulle være isolert inne der. Didrik skulle selv ta seg av forhøret på hovedmistenkte. Han hadde kurs i hvordan å få informasjon ut av vitner og tiltalte. Dette skulle bare være en transportetappe tenkte han. Selvsikkerheten til Didrik Engelsen var det ikke noe å si på. Dette var som en storfilm, manuset var klart, og han var stjernen. .

 

Skaff en ransakingsordrè på eiendommen til Saksvåg, jeg går nå på hotellet for å sove. Ingen, og jeg gjentar. Ingen, skal under noen omstendigheter gå inn på dette rommet. Selvfølgelig evaluerer vi situasjoner som voksne mennesker, og hvis det er fare for liv, kan du om nødvendig, be ham flytte seg til hjørnet i rommet. Andresen. Du er utnevnt vakthavende, og sørger for at disse retningslinjene blir fulgt. Hvorfor jeg går, uten å forhøre tiltalte først spør du? Psykologi. Han sitter nå med sine tanker. Etter en time vil han begynne å bli nervøs. Han vil begynne å lure på hvorfor det tar så lang tid. Etter to timer øker nervøsiteten og tankene oppsluker ham, sliter ham ut Eksponentielt vil da dette fortsette. Dette skjønner du, Andresen. Derfor drar jeg nå på hotellet og sover i en seks-sju timer. Enkel matte, Andresen. Enkel matte.

Regn

 

1. April 2012

Det lød som fjern torden da de tunge dråpene traff vinduet. Didrik kjente vannet renne fra nakken, ned korsryggen og varmen slå opp fra bunnen, der en isbre av såpeskum lekte seg rundt tærne hans. Han nynnet på en sang han hadde hatt på hjernen helt siden han våknet. Han lette etter ordene i teksten, men intet hell. Hjernen var et annet sted. Han hadde brukt hele kvelden forleden dag på å sette seg grundig inn i det som var arbeidsoppgaven. To lik. To vidt forskjellige åsteder, men sammenheng. Det var en morder løs i Molde. Motivet var allerede klart for Didrik. Han hadde sett det så mange ganger før. Sjalusi. Fordømte sjalusi.

 

*

 

Været på nordvestlandet var ikke særlig innbydende. Traileren dynket ned en uheldig spaserende. Til pass for å være ute på denne tiden av døgnet, tenkte Endre Holden og tittet i speilet på hvordan den våte fotgjengeren hyttet sint med neven. Radioverten snakket om ønsker. Endre ønsket søvn. Han var sliten etter 16 timer i strekk på veien. Midnatt hadde passert uten at han enset det. Han trengte søvn nå. Han tok til venstre i et lyskryss rett ved en Shell-stasjon.

Det er som et dødsskrik når bremsene viser livstegn.

Og me knuser tusen dråper regn skarret det fra både radio og Jan Ove Ottesen, før han gjentok siste linje. Han parkerte og krøp inn i sovekabinen, som var alt for trang for den storvokste trailersjåføren. Han hadde satt på alarm på mobilen, så han fikk med seg soloppgangen. Det var et ritual når han var ute på lange turer. Det var det nærmeste ateisten Endre Holden kom en religiøs opplevelse. Hvis bare det forbaskede regnet kunne stoppe, det var en risiko for at akkurat det kunne skje. Søvnen krøp inn på ham raskere enn han hadde forventet. Det føltes nesten som om han besvimte av trettheten. Han våknet. Kroppen var tung. Urørlig. Han hadde opplevd det før. Søvnparalyse. Kroppen sover, men hjernen er våken. Det var en indikasjon på at han var utslitt. Han kjente at han frøs. Det blafret lett i forhenget som hang foran «soverommet». Plutselig ble forhenget revet vekk, og en kraftig mann med en sigarett glødende i munnviken skvatt til. Han hadde ikke forventet å møte to vidåpne øyne.

Endre skrek til. Ingen lyd. Han forsøkte igjen. Kroppen lystret ikke.

Den ukjente dro frem en skinnende gjenstand fra lommen. I det øyeblikket gikk det opp for Endre. Han kom ikke til å få sett soloppgangen.

 

*

 

Regine var nervøs. Hun følte seg overvåket. Beglodd. Hun mottok en ny kondolansemelding på mobilen. Det hadde ennå ikke gått opp for henne. Om kun noen timer skulle hun i samtale med politiet.

Noen. Nei. Noe hadde tatt livet av hennes ektemann. Et monster. Hun kikket seg over skulderen, og skvatt til nærmest av refleks over tomheten. Han var virkelig borte.

 

*

 

Didrik bestemte seg for å gå. Han merket at dusjen i bunn og grunn var unødvendig. Han trengte ikke bekymre seg over rester av shampoo i håret. En kunne undre seg på om det var flodbølgen som skylte ned som en beskjed. Han hadde fått en telefon fra Torill. Hun var gravid. Didrik ble målløs. Han hadde stammet noe uforståelig, før han begynte å uttale en form for ekstase. Falsk ekstase. Didrik tenkte på sin far, Harry. Alkoholikeren som hadde operert som mekaniker på det lokale bilverkstedet i bygda. Den innesluttede drunkenbolten hadde slått Didrik opptil flere ganger, og Didrik fryktet dette var et karaktertrekk som fulgte farssiden. Grunnet sin egen frykt fra barndommen, torde han ikke tanken på at kanskje han, èn dag skulle påføre denne frykten til sitt eget avkom.

Man behøvde ikke være stemmeanalytiker for å høre gleden i stemmen til Torill. Hun hadde nevnt barn ved flere anledninger, men det var aldri noe konkret. Didrik hadde foreslått katt, hvis det var små trinn hun ville høre, og hun kunne ha små kattesokker når vi ble lei skrittingen. Torill hadde ledd. Oppriktig ledd. Didrik visste ennå ikke om det var en påsatt latter, eller om hun visualiserte en katt med små blå sokker. Hun hadde sans for humor. Hun visste at å være drapsetterforsker ikke var den lystigste jobben, og forsøkte derfor å oppmuntre med småfrekke kommentarer og til tider usmakelig humor. Samtalen var på vei til å avsluttes, før Torill i siste sekund skyter inn. «Forresten elskling. Aprilsnarr.» Didrik Engelsen elsket virkelig denne kvinnen.

 

*

 

Var din ektemann depressiv? Spurte Didrik henne. Regine Vare ristet avkreftende på hodet.

Depresjon er ikke noe man snakker så mye om, hadde dere et åpent og ærlig forhold? Regine nikket. Hun var en kvinne av få ord, i motsetning til sin ektemann, som hadde en usedvanlig evne til å finne konkrete og presise ord som egnet seg i gitte situasjoner.

Hadde din ektemann noen fiender? Noen som ønsket ham vondt? Regine ristet på hodet igjen.

Har du noen beundrere frøken Vare? Hun stirret overrasket opp på etterforskeren, men det var bare et alvorlig ansikt som svarte henne. Etterforskeren minnet om hennes far. Hun hørte stemmen til faren fra kvelden hun møtte Arve. «Vær forsiktig».

Hun hadde ikke fulgt farens råd den kvelden. Arild hadde møtt opp på skoleballet. Full. Han hadde kastet flere lange blikk på Regine og Arve. Arild var den første som viste interesse for Regine. Han hadde nesten slått inn døren til klasserommet etter avslaget fra den unge piken, og «tok» seg noen fraværsdager fra skolen etter hendelsen. Arild hadde kommet opp til henne, strøket henne over kinnet, og proklamert sin kjærlighet over denne fagre skapningen. Dette opprørte henne, for hun ville ikke skaffe seg uvenner, men hun svarte enkelt og greit at Arve var kavaleren hennes ikveld, så fikk denne problemstillingen komme til nytte hvis det ikke klaffet.

Regine hadde møtt Arild noen år senere. Han jobbet på kinoen. Hun hadde med første øyekast ikke kjent igjen den robuste mørkhårede mannen som Arild. Det var først da hun sto sammen med Arve at hun kjente igjen blikket. Det hatfylte blikket fra skoleballet. Blikket uttrykte ennå hat, da han så de sammen, flere år etterpå. Hun hadde innledet samtalen med Arild. Spurt hvordan det gikk, om han hadde det bra og de vanlige spørsmålene man stiller når man treffer igjen bekjente man ikke har møtt på flere år. Han hadde bare virket fraværende. Hun la merke til hvordan blikket hans vandret under samtalen. Fulgte Arve. Arild slo Arve fem ganger i ansiktet under skoleballet. Først slo han Arve til bakken, så satte han seg over og slo fire slag i ansiktspartiet til Arve. Det var Ove som hadde fjernet ham før en av lærerne som holdt vakt kom til. Arild ble utvist i to uker for voldelig oppførsel og at han var beruset.

 

Regine var sikker i sin sak. Hun roterte litt spytt i munnen. Tungt svelg. Arild.

Arild? Didrik hadde kommet gjennom. Her hadde han mest sannsynlig gjerningsmannen.

 

Arild Saksvåg.

Kaffe

 

31. Mars 2012

Arve Møller var en mann for evigheten. Etter at hans debutroman hadde kommet inn på boktoppen hadde forlagene nærmest kastet tomme spalter etter han. Allerede fra ung alder hadde Arve hatt et sterkt ønske om å bli foreviget, og han viste tidlig interesse for det skrevne ord. Senere ble interessen mer å skrive ordene selv, og en forfatterkarriere var født. Han hadde nå gitt ut tre bøker, og manuset til den fjerde lå på en desk i Oslo klar til evaluering, godkjennelse, oppslag, suksess. Nrk hadde vært i samtaler med forlaget om å lage en seks-episoders tv-serie av den første boka. Lokal forfatter kan stå bak ny «Himmelblå», hadde han lest i lokalavisen, der det også var et gammelt bilde fra en boklansering i 2007.

Arve Møller tenkte at han ihvertfall ikke kunne bli glemt da han betraktet hovedinnfartsåren til sin kjære hjemby fra en gangbro. Den langstrakte veien som gikk rett under broen, fortsatte inn mot Roseby, og videre inn til Molde sentrum. Veien som er den hyppigst brukte strekningen i Molde, men hvor det akkurat nå ikke var en bil hverken å se eller høre. En lastebil som stod parkert like utenfor parkeringsplassen til Glamox var det eneste kjøretøyet Arve enset, men sjåføren der sov nok like tungt som resten av byen. Han lukket øynene og kjente den kalde brisen slå mot ansiktet. Han kjente håret i nesen vibrere når han trakk pusten. Åpnet munnen og pustet rolig ut. Det slo ham at han aldri kom til å se sin kone igjen. Smilet hennes festet seg på hjernen. Som en film som gikk på repeat. Smilet hun hadde ved alteret. Smilet han første gang hadde sett en mild desemberdag på 90-tallet.

 

En kald skjelving gikk gjennom kroppen, og ebbet ut i ryggraden. Hårene på armene stakk som nåler ut fra huden. Som om de ville flykte. Han bevegde litt på tærne for å få i gang blodomløpet og klemte neven litt hardere sammen av samme årsak. Han torde ikke åpne øynene. Ikke i frykten av det han kom til å se, men frykten av det han aldri kom til å se igjen. Det skjedde hurtig. Vinden pisket skarpt mot Arve, og han fikk en kort smak på hvordan det var å være fallskjermhopper. Han svevde. Svevde inn i evigheten.

 

*

 

Regine Vare betraktet tegningen på kjøleskapet. Skulle det virkelig forestille en and? Ender har jo nebb. Dette lignet mer en hare. På radioen kunne hun høre Tom Petty synge:

There's a freeway runnin' through the yard

And I'm a bad boy, 'cause I don't even miss her

I'm a bad boy for breaking her heart.

Intromusikken til Tv-Serien «Friends» forsøkte innbitt å overdøve Tom da volumet på ringetonen steg enda et hakk. Regine svarte telefonen med sin særegne positive tone. Hun hørte godt på hva som ble sagt gjennom telefonen, men det sank ikke inn. På radioen gjallet «And I'm Free.. Free Fallin'» Det føltes som hun svevde. Hun ble svimmel. Kvalm. Følelsene tok overhånd. Hun var en liten jente igjen.

 

*

 

Det var vanlig prosedyre å hente inn Kripos når det var mistanke om drap. Derfor var det ikke overraskende for Didrik Engelsen at han fikk en telefon fra sin overordnede. Han hadde lest nyhetene på Aftenpostens nettsider og fått inntrykk av at det var mer i denne saken enn det som sto skrevet. Som etterforsker visste han at dette var et vanlig faktum, ettersom media fikk forholdsvis lite innsyn i politiets arbeid, men det var noe annet med denne saken. Han skjenket en ny kopp med den billige kaffen hans kone hadde kjøpt. Han pakket etter nødvendighet for oppholdet. Han visste ikke hvor lenge han skulle være borte, men antok at innen skjærtorsdag ville det hele være oppklart. Det tok som regel kun et par dager så hadde kjæresten eller vennen innrømmet at det var sjalusi. Han ventet ennå på drosjen han hadde bestilt for en halv time siden. Han hadde tatt farvel med sin kone tidligere på dagen. Et kyss og «glad i deg» ble utvekslet, uten videre seremoni. Der kom endelig drosjen. Han deklarerte sin destinasjon, og nærmest som en papegøye gjentok drosjesjåføren. Gardermoen.

 

Flyturen tok 40 minutter. Han hadde aldri vært i Molde før, kun sett reportasjer fra jazzfestivalen, men det var også der kunnskapen stoppet om «Rosenes by». På veien inn til politihuset kjørte drosjen under en gangbro han kjente igjen fra bildet fra Aftenposten. Veien hadde tydeligvis blitt åpnet igjen ganske hurtig etter at politiet hadde hentet inn teknisk spor fra åstedet.

 

Han ble møtt av Amanda Falk. En stram politikvinne i 40-åra. Hun hadde kort sort hår, av det som kan sies å være moteriktig for tiden. Han fikk en kort omvisning i den øvre etasjen, hvor han skulle få et eget avlukke. Det var i all hovedsak et lite åpent lunsjrom i midten av politistasjonen med hva lignet på et kjøkken, og noen sitteplasser. Rett ovenfor var det et møterom. Opp gjennom gangen var det flere lukkede kontorlokaler. Øverst, kontoret til Bjørn Jørgensen. Bjørn Jørgensen var legendarisk på politistasjonen ettersom han hadde arbeidet der siden han gikk ut av politihøyskolen i 1975. Han var høyeste organ på denne intime arbeidsplassen. Didrik lurte på hvor han skulle oppholde seg. Han var vant til spesialbehandling grunnet sin økende status i det lovlydige miljøet av Norge.

Kaffe, sa den stramme kvinnen. Falk. Hun lignet nesten litt på sin navnebror, fuglen. Nesepartiet. Skjebnens ironi, tenkte Didrik, før han nikket bekreftende på at det var en kaffepose hun holdt i hånden sin. 

 

 

Ball

 

 

2. Desember 1998

Hun stirret på kvinnen som sto foran henne. Lyseblå øyne omkranset av mørke mascarafulle øyenvipper stirret tilbake på henne under det lysbrune håret som lett lå over skuldrene. Det slanke ansiktet med utpregede kinnbein laget en trutmunn, og lukket øynene. Blikket vandret. Nedover. Kroppen var slank, brystene fromme og hun var velsignet med lange ben.

Det lød et rop fra etasjen under. Begge ansiktene snudde seg i retningen av denne unødvendige støyen. Jammeret formidlet beskjeden om at middagen var klar om ti minutter. Hun vendte seg tilbake, og øynene møttes på nytt. Symmetrisk. De hadde på seg samme kjole. Den virket til å sitte bedre på kvinnen foran henne. Begge løftet en hånd mot munnen og sendte av gårde et slengkyss. Hun hørte at det femte steget i trappa skrek på sitt særegne vis, og hun gikk ut av badet for å se hvem som trampet på hennes trapp. Etter å ha bekreftet for sin mor at det virkelig var denne kjolen hun skulle bruke, returnerte hun til sitt eget speilbilde. Hun lente seg lekende fremover på vasken dekket av et tynt lag med rogue og pudder, for å se hvor godt kjolen skjulte kvinneformene. For hun var kvinne nå. Ikke lenger en jente. Ingen jenter drar på skoleball.

 

Han hadde kommet akkurat på klokkeslettet. Kavaleren. Individet som skulle følge henne på skoleballet som skulle markere hennes overgang fra barndommen til.. Til. Hun svelgte tungt idet ordet formet seg i hodet hennes. Voksenlivet. Hun var ikke sikker på om det var et fullverdig ord, men det fikk rekke.

Hun hadde fått mange henvendelser angående det oppadkommende skoleballet. Tre stykker hadde spurt rett ut om hun ville være deres date på skoleballet. To hadde sendt henne tekstmeldinger på hennes Nokia 3210 hvorav èn hadde byttet ut det romantiske ordet «date» med en «D» etterfulgt av ett åttetall. Alle hadde møtt avslag. Det var nemlig bestemt. Det skulle ikke være noen tilfeldighet. Hun hadde bestemt seg tidlig i semesteret. Bare spankulert rett opp til ham og spurt om han hadde noen å gå med på skoleballet. Svaret var kort og konsist. Nei. Det har du nå, svarte hun, og konstaterte faktum for begge. Han sto nærmest måpende så etter henne, og det var en likhet i blikket han hadde nå som skikkelsen hennes nærmest ble avduket. Hun forsøkte å gå majestetisk ned den smerteskrikende trappa, men høye hæler var ikke hennes bestevenner. Hun vaklet seg ned og grep hånden hans for ikke å snuble. Han så annerledes ut i dress. Voksen, tenkte hun. Mor kom med et fotoapparat hun hadde fått i julegave av far forrige jul. Mor proklamerte hvor pene disse individene var ovenfor far, før blitzlyset blendet de to tenåringene og det engelske ordet for «ost» nærmest runget i den trange gangen. På veien ut av døra ble avtalt klokkeslett for hjemkomst gjentatt for fjortende gang, pluss et «vær forsiktig».

 

Hva kunne gå galt, tenkte hun og kjente hånden hennes klemme hardere rundt guttens. Eller var han mann? Han hadde den gutteaktige lekenheten i ansiktet, men håret og dressen tilsa at dette var en mann. Han snudde seg mot henne og smilte, smilet hun ofte hadde sett på skolen. Smilet som hadde gjort at akkurat han, av alle gutter i verden, eller ihvertfall på skolen, gikk sammen med henne ut av huset hun var oppvokst i. Hun repliserte med et smil. Dette var overgangen. Fase Fire avsluttet, starter Fase Fem.

 

28. Juni 1976 ble Dexter Fargo døpt i en kirke ved byen Sheffield. Det var bare faren tilstede under seremonien. Moren hadde ikke overlevd fødselen.

Opp gjennom årene ble Dexter oppdratt av en alkoholisert og til tider voldelig far. Han brukte å bli med faren på jakt, da det var hans favoritt hobby. Dexter likte jakten, da han ble fascinert over det med å ta liv. De to bodde alene, litt i utkanten av alt. Huset lå i skoggrensen. Dexter ble mer og mer hektet på jaktingen. Blodet fascinerte ham. Det var likevel når Dexter var ute og jaktet at faren fikk utnyttet sitt andre potensiale. Han var en selvutdannet vitenskapsmann. Han hadde nylig lagd en skisse på det andre ville kalt en tidsmaskin.

Etter noen år begynte faren å lære opp sønnen, slik at han en dag kunne ta over for faren. Dexter fylte 20 år og faren tok ham med ut i skogen for å feire. Begge drakk litt før de dro ut, men faren tok litt større munnfuller, ettersom han var en mer dreven drikker. Midt ute i skogen hørtes skudd. Mange skudd. Faren skjøt alt som bevegde seg. Ved et uhell klarte han å skyte seg selv i foten. Dexter prøvde å dra med seg faren tilbake til hytta, men det var mye blod. Faren døde den dagen.

Dexter gråt for første gang i sitt liv. Det var rart, for han hadde flere ganger kjent smerten fra faren sine hender når han slo ham. Senest i går hadde han blitt slått da han ikke fulgte med på en ting han sa. Han kjente på blåmerkene på armen. De var ikke vonde. Det var ikke samme smerten. Det gikk likevel over. Neste dag sto han opp og fant frem tegningene over tidsmaskinen. Han ville hedre sin far med å fullføre hans største prosjekt.

Tiden gikk, og etterhvert sto maskinen ferdig. Han gikk inn og roterte på tallplatene foran ham. Han satte dagens dato, bare fem minutter tidligere. Han skrudde den på. Lyset blendet ham, og han ble svimmel. Lyset sluttet, og han sto i sin egen stue, og så på seg selv gå inn i maskinen. Det tok en time før han ble sendt tilbake gjennom lyset og havnet inne i maskinen igjen.

Over de neste dagene dro han ofte tilbake til faren, for å fortelle ham om opplevelsen og dele sin nyvunnede kunnskap. Han kom nærmere faren, men en dag sluttet forholdet. Dexter dro tilbake til dagen han ble født. Der fikk han se sin mor og far. Faren skjelte ut moren. Det var mange ord, men spesielt synonymer på ordet "prostituert" ble brukt ofte. Moren sa hun burde tatt aborten når hun først hadde sjansen. Hun fikk så tatt ut en nål fra armen og begynte å stikke seg selv i hodet og halsen. Et forferdelig syn. Han ble så sendt hjem til egen tid. Han dro med engang videre til da han selv var nyfødt. Der finner han morens lik liggende på et bord inne på farens rom. Hun hadde fått hele magen skjært opp, og halsen var kuttet over.

Som årene gikk, begynte Dexter å få mer og mer livaktige drømmer, og etterhvert klarte han ikke å skille drømmene fra virkelighet. En type drøm som økte var at han selv jaktet på kvinner, luddere, som han deretter slaktet. Etterhvert begynte drømmene å vare lengre. Som tiden gikk, begynte han å våkne svett, av og til våknet han inne i maskinen. Noe stemte ikke. Han hadde fått en lyst på blodet han hadde sett som ung. Han følte seg tørst.

Årene gikk og han brukte tidsmaskinen ofte for å dra tilbake i tid og drepe prostituerte. Etterhvert glemte han forskjellen på virkelighet og drøm. Gjennom tidene leverte han diverse artikler til vitenskaplige magasiner, for å å inn noen slanter på kontoen. I løpet av flere år med artikler, fikk han et annerkjent navn innen vitenskapslige gjennombrudd. Han hadde blant annet ledende artikkel innen sammenhengen mellom tid og rom.

En dag kom telefonen han ikke hadde forventet seg. Han trodde han var avslørt. Det var Scotland Yard. "Vil du hjelpe oss?"

Psykologen Richard Wright hadde rett i sin teori om at morderen muligens kunne være velutdannet. Han hadde rett om at han kanskje hadde kjennskap til noen på innsiden, og han hadde rett om at morderen var enebarn, faren var voldelig og hadde på mange måter formet sønnen slik han ville.

Han kjørte hjem mot Birmingham. Han brukte å kjøre bil nå for tiden, fordi han skrev på en artikkel om forskjeligge atferder på veien. En kvinne kjørte forbi ham. To barn i baksete. Den stressede moren som må skyndte seg hjem fra jobb for å lage mat. Richard var glad for at han ikke hadde barn. Han likte barn, men kunne ikke se seg selv som en far, ikke nå, men kanskje når han ble litt eldre. Han tenkte litt på den genetiske klokken, og hvor lenge han var reproduktiv.

Han parkerte foran sitt lille hus. Han levde et veldig enkelt liv. Han hadde ikke mange eiendeler. Han hadde ikke mange gjenstander stående rundt og ta opp plass. Mange omtalte ham som en minimalist, og det stemte. Han satt seg ned i stua med penn og papir for å skrive ned noen nye atferdsmønstre han hadde observert på bilturen. Det var en stol i hele stua. Et lite bord, et lite teppe lå mellom stolen og fjernsynet. En lyd kom fra kjøkkenet. En slags susende lyd. Han gikk mot kjøkkenet og fikk se et kraftig lys fra kjøkkenet.

Han gikk inn, men lyset var vekk. Det var ingen der. Han gikk inn på stua igjen. Det kom nok en lyd fra kjøkkenet. Han snudde seg, og fikk se et knivblad, og det var det siste han så med det venstre øyet, da kniven penetrerte øye. Han skrek i smerte. Han falt ned på kne, og morderen tok kniven ut av øyet. Han holdt seg til hodet, mens han forsøkte å se hvem morderen var. Det var ikke lett, og han mistet litt dybdefokusen. Den ukjente så litt kjent ut. Det var noe med ham. "Dexter?"

Historikeren Florence Mayflower, som kunne slektes tilbake til en av herrene som lagde en litt kjent båt for hundrede av år siden ville gjøre sitt eget navn kjent med å finne ut hvem Jack The Ripper var. Han var allerede en forholdsvis annerkjent historiker, og underviste noen av de mest interesserte historiestudentene på forskjellige universiteter. Han kjente til flere av drapene som var under etterforskning av Scotland Yard fra før, da det var noen mord som hadde fått større historisk oppmerksomhet enn andre. Blant andre Jack the Ripper, verdens første seriemorder.

Han hadde akkurat deltatt på et nytt møte med de fem som skulle lage en profil av den originale Jack the Ripper, og alle de andre drapene som hadde samme utførelse som selveste Jack. Etterforskerne tenkte at det mest sannsynlig var slik at Jack åpnet opp en verden, og det var flere som ville gjøre som ham, men likevel var det noe med mordene som var mistenkelig likt. Alle hadde et dypt knivstikk i hoderegionen, og alle var blitt åpnet og fått fjernet nyren. Halsen var også kuttet opp. Likanalysene fra senere drap av dette slaget antok at han først knivstakk i hodet, før han kuttet over hovedpulsåren på halsen og lot ofrene dø. Deretter kunne han dissekere liket som han selv ville.

Florence satt på toget hjem fra London. Han bodde i Manchester hvor han hadde bodd hele livet sitt. Han bodde sammen med sin forlovede, hun var lærer på universitet i Manchester. Hun var biologutdannet, men valgte heller å lære videre sin kunnskap enn å bruke den i annet arbeid. Hun hadde fått diagnosen kreft og beskjed fra legen om at den allerede hadde tatt over store deler av livmoren hennes, som gjorde at hun kunne ha opp til 2 år igjen å leve. Hun ville bruke årene på å undervise, for hun mente at ungdommen var fremtiden.

Florence likte ikke helt at hun brukte så mye tid som lærer, spesielt den siste tiden da hun var blitt svakere. Han forsøkte å ringe henne fra toget, men han kom til telefonsvareren. Han gledet seg litt til å komme hjem. Han hadde vært på seminar som foreleser og ikke vært hjemme på over to uker. Hans søster hadde sett til at forloveden var  frisk, og hun skulle ringe hvis det oppsto noe, og siden han ikke hadde fått noen telefoner, hadde han forhåpninger om at hun var litt bedre muligens.

Det gikk noen timer før han sto utenfor sitt eget hus. Huset var utenfor sentrum, og litt avsideliggende fra omverden. Begge to likte freden som innebar å bo litt utenfor begivenhetene som verden kunne tilby. Selv postmannen hadde ikke tid til å levere brev til dem, så det var arrangert en postkasse nesten to kilometer unna.

Han gikk inn og hørte om noen var hjemme. Ingen. Klokken var 14, så han hadde jo litt tid til skolen var ferdig. Kanskje han skulle begynne å skrive på sin artikkel han hadde lovet Illustrert Vitenskap om "Jesus, og hvorfor han ikke eksisterte". Han hadde noen interessante vinkler som kristne ikke ville like, og han frydet seg. Han lot bagasjen stå igjen i gangen og gikk opp på badet. Han taklet ikke offentlige toalett, og derfor var nøden stor. Han vasket hendene i godt varmt vann, og tok opp en ny håndduk for å tørke hendene. I det han skulle snu seg kjente han en vanvittig smerte i høyre øre. Han snudde seg i fallet mot gulvet og stirret på to blå poser som den ukjente hadde på føttene. Slike man fikk når man skulle på visning. Den ukjente rullet ham over på ryggen, trakk ut kniven fra øret og la den over halsen hans. Florence hadde et adrenalinnivå over den menneskelige grensen, og det ble ikke roligere da han kjente igjen personen som satt over ham. Kniven var litt varm der den lå tett inntil huden hans, og bladet ble varmere da det kuttet over halsen. Han merket at lufttilførselen sluttet, og gispet etter luft for siste gang.

Sosialantropolog Richard Hummond nynnet rolig på en låt fra radioen mens han kjørte hjem fra møtet. Han bodde i en liten landsby som het Devon, sør i England. Bilen hans, en Aston Martin fra 1966 som han hadde brukt såpass mye penger på at han så på det som sin kjæreste eiendel. Han bodde alene i et toppetasjeleilighet, som etter størrelsen sikkert kunne rommet mange flere enn kun en person, men han var en einstøing. Han trivdes i eget selskap, og det var nærmest umulig for ham å ha familie grunnet hans yrke. Han studerte verdenssamfunn og var ofte ute på tur for å observere forskjellige kulturer og verdenssamfunn.

Han var overrasket over at han var plukket ut til å finne morderen, han følte ikke at han kunne bidra til å finne en morder, han kjente jo bare til kulturene da mordene skjedde. Han hadde bidratt litt under diskusjonen med å påpeke hvordan klasseforskjellene var i gamle dager, som på mange måter hjalp dem å forstå at han var av en høyere klasse. Han var fornøyd med å kunne bidra såpass, men visste ikke hva hans rolle videre kom til å bli.

Han svingte inn ved en butikk. Han manglet egg hjemme. Han gledet seg til å komme hjem. Han skulle endelig lese seg opp på en nærmest utdødd kulturgruppe som bor i en avsideliggende by i Nepal. Hans fascinasjon over disse folkegruppene holdt ham gående, og han kunne være våken flere netter på rad når han først satt i gang med lesingen. Han brukte å lese seg opp til han forsto alle prinsippene innen deres kultur og atferd før han besøkte dem personlig.

Han kunne 14 språk nærmest flytende, men kunne gjøre seg forstått på over 40 forskjellige språk. Bilen parkerte rolig mellom to litt nyere biler. Han tok med seg eggene og låste opp døren ved oppkjørselen. Leilighetskomplekset hadde tre etasjer. 90 trappetrinn senere sto han foran sin egen dør. En pyntegjenstand fra en argentisk småby hang på døren. Døren var ulåst. Han hadde vært litt stresset før møtet, som kan ha gjort at han glemte det.

Inne så alt urørt ut, så ingen innbruddstyver kunne vært der. Det var likevel noe som ga ham en litt rar følelse i magen. Han lukket døren og gikk inn på stua. Ingenting der, men han så en skygge i vinduet. Han snudde seg. Han følte en stikkende smerte i pannen. Sildrende blod rant i øynene hans. Det var noe kjent med ansiktet til personen som sto kun en meter fra ham. "Du?" var siste ord som ble sagt mellom disse to, siden et "Adjø" for ikke lenge siden. Richard falt om i en dam av eggeplommer og blod.

Det tok sin tid før de fem samlet seg. De få, ikke langvarige møtene gjorde at de aldri kom nærmere noen profil eller noen form for fasit på mordgåten. De var alle enige om at mannen var av en høy sosial status. Såpass hadde de kommet fram til, at han hadde en form for utdanning med medisinsk bakgrunn. Han gikk bare etter svakere grupper i samfunnet, prostituerte, tilbakestående og fattige.

Utenom disse mest åpenbare faktaene kunne man ikke si noe om morderen. De dro alle hver til sitt. Psykologen Heinrich Müller var innflyttet fra Sveits hvor han hadde tatt psykologutdanning og blitt en av landet's ledende psykologer før han flyttet til England, London. Det var bedre marked for psykologer i Storbritannia enn i Sveits, da alle i Sveits var forholdsvis fornøyde, mens det er høyere depresjonstider i England.

Han bodde sammen med sin tyske kone i et hus i utkanten av London. Det var ikke noe lukseriøst over huset, det var mer et typisk britisk boligstrøk hvor man har et to-etasjers hus og en liten bakgård. Han hadde ingen barn, da han hadde fokusert veldig på karrieren, og det gjaldt også hans kone, som studerte for å bli sykepleier.

Heinrich parkerte sin folkevogn utenfor huset og gikk mot døren. Møtet med de andre drapsanalystene hadde blitt kortere enn antatt da flere hadde viktige møter dagen etterpå. Han låste seg inn, ingen var hjemme. Han kjente en trekk fra kjøkkenet, men tenkte ikke over det. Han gikk rett på toalettet da han hadde holdt seg helt siden møtet. Han urinerte med døren åpen, da han visste at kona hadde 12-timers vakt på et eldrehjem den dagen. Etter å ha vasket hendene gikk han inn i stua for å lese avisen. Han abonnerte på The Times og Reuters. Han kjente fremdeles brisen fra kjøkkenet, men det brydde ham ikke, for det var en forholdsvis varm dag.

Etter å ha lest avisen skulle han lage seg en kopp te. En engelsk tradisjon han hadde tatt til seg etter 7 år i hovedstaden. Han brukte ikke melk i teen, men sukker, som normale mennesker. Han tok koppen med seg inn i stua. Det gikk kaldt nedover ryggen hans med trekken fra kjøkkenvinduet. Veldig kaldt. Han følte at kroppen ga etter for kulden, men det ble også varmt på et spesifikt sted. Tekoppen brast i gulvet, etterfulgt av den middels tunge sveitseren. En mann tråkket på hodet hans mens han dro ut en kniv fra bakhodet.

Mange uoppløste drap opp gjennom tiden men samme fremgangsmåte gjorde at Scotland Yard så på det hele som massemord, med flere personer involvert. Scotland Yard var selv de som etterforsket de fem første drapene som ble gjort av morderen, men det var i 1888. Nå, over 1300 år senere er det likevel flere mord som dukker opp som har helt samme fremgangsmåte. Tallene viser at nesten 500 personer har blitt drept fra 1888 til per dags dato på nærmest identisk vis.

For å forsøke å lære litt mer om morderen og mordfremgangsmåten ble noen av Englands fremste hjerner hentet inn for å hjelpe politistyrkene i forklaringen på hvem som kunne utføre noen av verdens mest bestialske drap.

Fem personer ble hentet inn for å få sagt sin mening om saken. Det var en sosialantropolog, to psykologer, en vitenskapsmann og en historiker. Disse skulle jobbe sammen for å finne en mulig drapsmann gjennom å se på historien i rundt drapene, og kanskje finne en sammenheng mellom alle mordene.

De skulle møtes i London den sommeren.