28. Juni 1976 ble Dexter Fargo døpt i en kirke ved byen Sheffield. Det var bare faren tilstede under seremonien. Moren hadde ikke overlevd fødselen.
Opp gjennom årene ble Dexter oppdratt av en alkoholisert og til tider voldelig far. Han brukte å bli med faren på jakt, da det var hans favoritt hobby. Dexter likte jakten, da han ble fascinert over det med å ta liv. De to bodde alene, litt i utkanten av alt. Huset lå i skoggrensen. Dexter ble mer og mer hektet på jaktingen. Blodet fascinerte ham. Det var likevel når Dexter var ute og jaktet at faren fikk utnyttet sitt andre potensiale. Han var en selvutdannet vitenskapsmann. Han hadde nylig lagd en skisse på det andre ville kalt en tidsmaskin.
Etter noen år begynte faren å lære opp sønnen, slik at han en dag kunne ta over for faren. Dexter fylte 20 år og faren tok ham med ut i skogen for å feire. Begge drakk litt før de dro ut, men faren tok litt større munnfuller, ettersom han var en mer dreven drikker. Midt ute i skogen hørtes skudd. Mange skudd. Faren skjøt alt som bevegde seg. Ved et uhell klarte han å skyte seg selv i foten. Dexter prøvde å dra med seg faren tilbake til hytta, men det var mye blod. Faren døde den dagen.
Dexter gråt for første gang i sitt liv. Det var rart, for han hadde flere ganger kjent smerten fra faren sine hender når han slo ham. Senest i går hadde han blitt slått da han ikke fulgte med på en ting han sa. Han kjente på blåmerkene på armen. De var ikke vonde. Det var ikke samme smerten. Det gikk likevel over. Neste dag sto han opp og fant frem tegningene over tidsmaskinen. Han ville hedre sin far med å fullføre hans største prosjekt.
Tiden gikk, og etterhvert sto maskinen ferdig. Han gikk inn og roterte på tallplatene foran ham. Han satte dagens dato, bare fem minutter tidligere. Han skrudde den på. Lyset blendet ham, og han ble svimmel. Lyset sluttet, og han sto i sin egen stue, og så på seg selv gå inn i maskinen. Det tok en time før han ble sendt tilbake gjennom lyset og havnet inne i maskinen igjen.
Over de neste dagene dro han ofte tilbake til faren, for å fortelle ham om opplevelsen og dele sin nyvunnede kunnskap. Han kom nærmere faren, men en dag sluttet forholdet. Dexter dro tilbake til dagen han ble født. Der fikk han se sin mor og far. Faren skjelte ut moren. Det var mange ord, men spesielt synonymer på ordet "prostituert" ble brukt ofte. Moren sa hun burde tatt aborten når hun først hadde sjansen. Hun fikk så tatt ut en nål fra armen og begynte å stikke seg selv i hodet og halsen. Et forferdelig syn. Han ble så sendt hjem til egen tid. Han dro med engang videre til da han selv var nyfødt. Der finner han morens lik liggende på et bord inne på farens rom. Hun hadde fått hele magen skjært opp, og halsen var kuttet over.
Som årene gikk, begynte Dexter å få mer og mer livaktige drømmer, og etterhvert klarte han ikke å skille drømmene fra virkelighet. En type drøm som økte var at han selv jaktet på kvinner, luddere, som han deretter slaktet. Etterhvert begynte drømmene å vare lengre. Som tiden gikk, begynte han å våkne svett, av og til våknet han inne i maskinen. Noe stemte ikke. Han hadde fått en lyst på blodet han hadde sett som ung. Han følte seg tørst.
Årene gikk og han brukte tidsmaskinen ofte for å dra tilbake i tid og drepe prostituerte. Etterhvert glemte han forskjellen på virkelighet og drøm. Gjennom tidene leverte han diverse artikler til vitenskaplige magasiner, for å å inn noen slanter på kontoen. I løpet av flere år med artikler, fikk han et annerkjent navn innen vitenskapslige gjennombrudd. Han hadde blant annet ledende artikkel innen sammenhengen mellom tid og rom.
En dag kom telefonen han ikke hadde forventet seg. Han trodde han var avslørt. Det var Scotland Yard. "Vil du hjelpe oss?"
Psykologen Richard Wright hadde rett i sin teori om at morderen muligens kunne være velutdannet. Han hadde rett om at han kanskje hadde kjennskap til noen på innsiden, og han hadde rett om at morderen var enebarn, faren var voldelig og hadde på mange måter formet sønnen slik han ville.
Han kjørte hjem mot Birmingham. Han brukte å kjøre bil nå for tiden, fordi han skrev på en artikkel om forskjeligge atferder på veien. En kvinne kjørte forbi ham. To barn i baksete. Den stressede moren som må skyndte seg hjem fra jobb for å lage mat. Richard var glad for at han ikke hadde barn. Han likte barn, men kunne ikke se seg selv som en far, ikke nå, men kanskje når han ble litt eldre. Han tenkte litt på den genetiske klokken, og hvor lenge han var reproduktiv.
Han parkerte foran sitt lille hus. Han levde et veldig enkelt liv. Han hadde ikke mange eiendeler. Han hadde ikke mange gjenstander stående rundt og ta opp plass. Mange omtalte ham som en minimalist, og det stemte. Han satt seg ned i stua med penn og papir for å skrive ned noen nye atferdsmønstre han hadde observert på bilturen. Det var en stol i hele stua. Et lite bord, et lite teppe lå mellom stolen og fjernsynet. En lyd kom fra kjøkkenet. En slags susende lyd. Han gikk mot kjøkkenet og fikk se et kraftig lys fra kjøkkenet.
Han gikk inn, men lyset var vekk. Det var ingen der. Han gikk inn på stua igjen. Det kom nok en lyd fra kjøkkenet. Han snudde seg, og fikk se et knivblad, og det var det siste han så med det venstre øyet, da kniven penetrerte øye. Han skrek i smerte. Han falt ned på kne, og morderen tok kniven ut av øyet. Han holdt seg til hodet, mens han forsøkte å se hvem morderen var. Det var ikke lett, og han mistet litt dybdefokusen. Den ukjente så litt kjent ut. Det var noe med ham. "Dexter?"
Historikeren Florence Mayflower, som kunne slektes tilbake til en av herrene som lagde en litt kjent båt for hundrede av år siden ville gjøre sitt eget navn kjent med å finne ut hvem Jack The Ripper var. Han var allerede en forholdsvis annerkjent historiker, og underviste noen av de mest interesserte historiestudentene på forskjellige universiteter. Han kjente til flere av drapene som var under etterforskning av Scotland Yard fra før, da det var noen mord som hadde fått større historisk oppmerksomhet enn andre. Blant andre Jack the Ripper, verdens første seriemorder.
Han hadde akkurat deltatt på et nytt møte med de fem som skulle lage en profil av den originale Jack the Ripper, og alle de andre drapene som hadde samme utførelse som selveste Jack. Etterforskerne tenkte at det mest sannsynlig var slik at Jack åpnet opp en verden, og det var flere som ville gjøre som ham, men likevel var det noe med mordene som var mistenkelig likt. Alle hadde et dypt knivstikk i hoderegionen, og alle var blitt åpnet og fått fjernet nyren. Halsen var også kuttet opp. Likanalysene fra senere drap av dette slaget antok at han først knivstakk i hodet, før han kuttet over hovedpulsåren på halsen og lot ofrene dø. Deretter kunne han dissekere liket som han selv ville.
Florence satt på toget hjem fra London. Han bodde i Manchester hvor han hadde bodd hele livet sitt. Han bodde sammen med sin forlovede, hun var lærer på universitet i Manchester. Hun var biologutdannet, men valgte heller å lære videre sin kunnskap enn å bruke den i annet arbeid. Hun hadde fått diagnosen kreft og beskjed fra legen om at den allerede hadde tatt over store deler av livmoren hennes, som gjorde at hun kunne ha opp til 2 år igjen å leve. Hun ville bruke årene på å undervise, for hun mente at ungdommen var fremtiden.
Florence likte ikke helt at hun brukte så mye tid som lærer, spesielt den siste tiden da hun var blitt svakere. Han forsøkte å ringe henne fra toget, men han kom til telefonsvareren. Han gledet seg litt til å komme hjem. Han hadde vært på seminar som foreleser og ikke vært hjemme på over to uker. Hans søster hadde sett til at forloveden var frisk, og hun skulle ringe hvis det oppsto noe, og siden han ikke hadde fått noen telefoner, hadde han forhåpninger om at hun var litt bedre muligens.
Det gikk noen timer før han sto utenfor sitt eget hus. Huset var utenfor sentrum, og litt avsideliggende fra omverden. Begge to likte freden som innebar å bo litt utenfor begivenhetene som verden kunne tilby. Selv postmannen hadde ikke tid til å levere brev til dem, så det var arrangert en postkasse nesten to kilometer unna.
Han gikk inn og hørte om noen var hjemme. Ingen. Klokken var 14, så han hadde jo litt tid til skolen var ferdig. Kanskje han skulle begynne å skrive på sin artikkel han hadde lovet Illustrert Vitenskap om "Jesus, og hvorfor han ikke eksisterte". Han hadde noen interessante vinkler som kristne ikke ville like, og han frydet seg. Han lot bagasjen stå igjen i gangen og gikk opp på badet. Han taklet ikke offentlige toalett, og derfor var nøden stor. Han vasket hendene i godt varmt vann, og tok opp en ny håndduk for å tørke hendene. I det han skulle snu seg kjente han en vanvittig smerte i høyre øre. Han snudde seg i fallet mot gulvet og stirret på to blå poser som den ukjente hadde på føttene. Slike man fikk når man skulle på visning. Den ukjente rullet ham over på ryggen, trakk ut kniven fra øret og la den over halsen hans. Florence hadde et adrenalinnivå over den menneskelige grensen, og det ble ikke roligere da han kjente igjen personen som satt over ham. Kniven var litt varm der den lå tett inntil huden hans, og bladet ble varmere da det kuttet over halsen. Han merket at lufttilførselen sluttet, og gispet etter luft for siste gang.
Sosialantropolog Richard Hummond nynnet rolig på en låt fra radioen mens han kjørte hjem fra møtet. Han bodde i en liten landsby som het Devon, sør i England. Bilen hans, en Aston Martin fra 1966 som han hadde brukt såpass mye penger på at han så på det som sin kjæreste eiendel. Han bodde alene i et toppetasjeleilighet, som etter størrelsen sikkert kunne rommet mange flere enn kun en person, men han var en einstøing. Han trivdes i eget selskap, og det var nærmest umulig for ham å ha familie grunnet hans yrke. Han studerte verdenssamfunn og var ofte ute på tur for å observere forskjellige kulturer og verdenssamfunn.
Han var overrasket over at han var plukket ut til å finne morderen, han følte ikke at han kunne bidra til å finne en morder, han kjente jo bare til kulturene da mordene skjedde. Han hadde bidratt litt under diskusjonen med å påpeke hvordan klasseforskjellene var i gamle dager, som på mange måter hjalp dem å forstå at han var av en høyere klasse. Han var fornøyd med å kunne bidra såpass, men visste ikke hva hans rolle videre kom til å bli.
Han svingte inn ved en butikk. Han manglet egg hjemme. Han gledet seg til å komme hjem. Han skulle endelig lese seg opp på en nærmest utdødd kulturgruppe som bor i en avsideliggende by i Nepal. Hans fascinasjon over disse folkegruppene holdt ham gående, og han kunne være våken flere netter på rad når han først satt i gang med lesingen. Han brukte å lese seg opp til han forsto alle prinsippene innen deres kultur og atferd før han besøkte dem personlig.
Han kunne 14 språk nærmest flytende, men kunne gjøre seg forstått på over 40 forskjellige språk. Bilen parkerte rolig mellom to litt nyere biler. Han tok med seg eggene og låste opp døren ved oppkjørselen. Leilighetskomplekset hadde tre etasjer. 90 trappetrinn senere sto han foran sin egen dør. En pyntegjenstand fra en argentisk småby hang på døren. Døren var ulåst. Han hadde vært litt stresset før møtet, som kan ha gjort at han glemte det.
Inne så alt urørt ut, så ingen innbruddstyver kunne vært der. Det var likevel noe som ga ham en litt rar følelse i magen. Han lukket døren og gikk inn på stua. Ingenting der, men han så en skygge i vinduet. Han snudde seg. Han følte en stikkende smerte i pannen. Sildrende blod rant i øynene hans. Det var noe kjent med ansiktet til personen som sto kun en meter fra ham. "Du?" var siste ord som ble sagt mellom disse to, siden et "Adjø" for ikke lenge siden. Richard falt om i en dam av eggeplommer og blod.
Det tok sin tid før de fem samlet seg. De få, ikke langvarige møtene gjorde at de aldri kom nærmere noen profil eller noen form for fasit på mordgåten. De var alle enige om at mannen var av en høy sosial status. Såpass hadde de kommet fram til, at han hadde en form for utdanning med medisinsk bakgrunn. Han gikk bare etter svakere grupper i samfunnet, prostituerte, tilbakestående og fattige.
Utenom disse mest åpenbare faktaene kunne man ikke si noe om morderen. De dro alle hver til sitt. Psykologen Heinrich Müller var innflyttet fra Sveits hvor han hadde tatt psykologutdanning og blitt en av landet's ledende psykologer før han flyttet til England, London. Det var bedre marked for psykologer i Storbritannia enn i Sveits, da alle i Sveits var forholdsvis fornøyde, mens det er høyere depresjonstider i England.
Han bodde sammen med sin tyske kone i et hus i utkanten av London. Det var ikke noe lukseriøst over huset, det var mer et typisk britisk boligstrøk hvor man har et to-etasjers hus og en liten bakgård. Han hadde ingen barn, da han hadde fokusert veldig på karrieren, og det gjaldt også hans kone, som studerte for å bli sykepleier.
Heinrich parkerte sin folkevogn utenfor huset og gikk mot døren. Møtet med de andre drapsanalystene hadde blitt kortere enn antatt da flere hadde viktige møter dagen etterpå. Han låste seg inn, ingen var hjemme. Han kjente en trekk fra kjøkkenet, men tenkte ikke over det. Han gikk rett på toalettet da han hadde holdt seg helt siden møtet. Han urinerte med døren åpen, da han visste at kona hadde 12-timers vakt på et eldrehjem den dagen. Etter å ha vasket hendene gikk han inn i stua for å lese avisen. Han abonnerte på The Times og Reuters. Han kjente fremdeles brisen fra kjøkkenet, men det brydde ham ikke, for det var en forholdsvis varm dag.
Etter å ha lest avisen skulle han lage seg en kopp te. En engelsk tradisjon han hadde tatt til seg etter 7 år i hovedstaden. Han brukte ikke melk i teen, men sukker, som normale mennesker. Han tok koppen med seg inn i stua. Det gikk kaldt nedover ryggen hans med trekken fra kjøkkenvinduet. Veldig kaldt. Han følte at kroppen ga etter for kulden, men det ble også varmt på et spesifikt sted. Tekoppen brast i gulvet, etterfulgt av den middels tunge sveitseren. En mann tråkket på hodet hans mens han dro ut en kniv fra bakhodet.
Mange uoppløste drap opp gjennom tiden men samme fremgangsmåte gjorde at Scotland Yard så på det hele som massemord, med flere personer involvert. Scotland Yard var selv de som etterforsket de fem første drapene som ble gjort av morderen, men det var i 1888. Nå, over 1300 år senere er det likevel flere mord som dukker opp som har helt samme fremgangsmåte. Tallene viser at nesten 500 personer har blitt drept fra 1888 til per dags dato på nærmest identisk vis.
For å forsøke å lære litt mer om morderen og mordfremgangsmåten ble noen av Englands fremste hjerner hentet inn for å hjelpe politistyrkene i forklaringen på hvem som kunne utføre noen av verdens mest bestialske drap.
Fem personer ble hentet inn for å få sagt sin mening om saken. Det var en sosialantropolog, to psykologer, en vitenskapsmann og en historiker. Disse skulle jobbe sammen for å finne en mulig drapsmann gjennom å se på historien i rundt drapene, og kanskje finne en sammenheng mellom alle mordene.
De skulle møtes i London den sommeren.
En dør åpner seg. Blod drypper. En kniv blir lagt på et bord. Mannen ser seg i speilet. Han hadde ikke barbert seg på flere år. Det føltes ihvertfall som flere år. Han kom akkurat hjem fra en ferie, som var det han likte å kalle det når han dro ut for å drepe. Han fant frem sin gamle barberkniv som hans far hadde lært ham å bruke. Han kuttet seg litt og festet en papirbit over. Han likte synet av blod. Det var noe fascinerende med den røde fargen. Han likte spesielt blod fra lungene da det var en mye lysere blodfarge når det er mer oksygen i blodet.
Den kvelden drømte han om barndomstiden da han var med faren på jakt. Faren var en dreven jeger og brukte nærmest hver time han kunne avsette fra arbeidet sitt for å dra ut i skogen. Han hadde en egen hytte midt i ingenmannsland hvor han kunne gjøre som han ville. I denne drømmen så var han med faren for å jage en elg som hadde blitt skadeskutt. De fulgte blodsporet og fant elgen. Den var blitt skutt akkurat i lungene. Dette var første gangen han fikk en slik eksponering av blodet og det ga mersmak. Han våknet av lysten.
Han kledde på seg raskt og stilte inn bryteren på "London, 23. August 1888". Han gikk inn døra og hele rommet lyste opp. Om to sekunder ville han stige ut av døren igjen.
Ådne og Åsne undret seg over hvordan De skulle komme seg ut av skogen. Åse tenkte på Marianne, tødukken som ble drept.
Familien hadde innsett at julen ikke var for alle, og var i ferd med å gi opp å feire jul. Veden deres var tørket, neket var nekrofilt, og stolen ved vinduet var spist av termitter. En trist jul var i ferd med å ebbe ut i en romjul som burde inkludert mer rom enn jul.. Ådne tenkte på ribba. Åsne tenkte på pinnekjøttet. Åse tenkte på pølse i stappe.
De strevde seg gjennom snøen før de kom til en stall. Inne i stallen fant de en krybbe. Oppi krybben lå det et føll. Lenger inne sto tre velkledde hester med pene dekken. Innerst inne lå det noe langt inne. Det var hingsten Josef og hoppen Maria.
Åsne og Ådne var snar med å dra derifra. Åse var litt redd for føllet, og føllte seg forføllt. Fullt forståelig siden hester er menneskeetere.
Åsne var først ute av stallen. Like etter fulgte Ådne. Åse var sist ute. Per Åke var glemt av familien.
Han hadde sovnet stille inn den 27. Desember, uten at De visste om det. Han var allerede begravd. Den ledige sykesengen ble senere brukt i oppsetningen av "Den sykeliggende".
Ådne innså plutselig hvor de var. Han hadde funnet et skilt over området med en stor rød prikk som indikerte hvor de sto nøyaktig nå.
På dette tidspunktet forsto de at de befant seg i en labyrint. Først da la Ådne merke til en liten setning helt nederst på kartet.
"Jeg sa jo at julen ikke var for alle! ;)"
Siste kapittel i julekalenderen er avsluttet! VInneren av konkurransen er Oda Astrid, som allerede i det fjerde innlegget klarte å avsløre hvem morderen var. Hun vinner en natt med undertegnede.
Nå begynte familien å bli bekymret. Det var noen som virkelig ønsket dem vondt.
I god julestemning, lagde de en liten pepperkakeby, for så å knuse den, men ei. Ennå ingen julestemning. Åse hadde også blitt bitt av en pepperkake under prosessen. Far Ådne og mor Åsne kom frem til en konklusjon. De måtte forlate byen.
De pakket med det viktigste (bortsett fra Per Åke som ennå befant seg på sykehuset) og kjørte vekk. Det var lite trafikk til å være 02.00 på natten til lillejulaften, men familien tenkte ikke over det. De bare kjørte.
På vei til vel..ingensteds, streiket bilen. Motoren var kaputt måtte de konstantere. De forsøkte å ringe Falken, men de kom bare til Ørnen, og de kunne ikke gjøre noe med problemet ettersom at de bare er ansvarlige for kaninjakt.
I god juleånd bestemte de seg for å følge julestjernen. Alle som følger julestjernen ender opp med å bli lykkelige.
Etter smått om sen kom de til en høy klippe. "Hvis jeg klatrer opp her så kanskje jeg får en god utskit" sa Ådne, og gjorde det tydelig at han hadde en talefeil. Det de ikke visste var at det ikke var en talefeil, han hadde veldig dårlig mage, og lengtet etter å få gjort ifra seg.
Han var snar opp, og på toppen løsnet han beltet og lot det stå til.
På samme tisspunkt gikk Åse og Åsne litt frem for å forsøke å få kontakt med Ådne. "Maianne" skrek Åse. Moren slo henne. "Ingen tid til den slags tull nå".
Åsne kjente at en dråpe traff henne. Hun tørket den vekk. Den var brun. "Kanskje det blir en brun jul i år". Det kom mer, og lukten av avføring bred seg over dem. Åsne skjønte nå hva som foregikk.
Hun søkte dekning bak et tre. Åse søkte dekning bak et rådyr og en kanin. Etterpå gikk de ned til isen hvor de lekte seg.
Ådne var endelig ferdig på toalettet. Han speidet utover, før han så nedover for å se hvordan det sto til med Åsne og Åse. I snøen var det en skrift. Han måtte klatre litt ned, men der så han det.
"Julen er ikke for alle"
Den er så sannelig ikke det. Mange mener at julen skal være hvit, eller arisk. Send inn ditt forslag til "Hvit" jul til en mail nær deg!
"Det snør det snør" hørtes fra vandrende julebukker, og en tigger spilte for full hals på trekkspillet. Inne fra husene kunne man høre sang og glede. Bortsett fra hos Far Ådne og Mor Ådne. Der var det hverken glede eller sang, bortsett fra Åse som ble tatt i å synge på "Fairytale" som satte sinnet i kok for far Ådne som ga datteren ris for første gang i hennes liv. Grøtris fikk hun, før far Ådne kom på at det var Per Åke som mislikte grøt så fælt.
Mor Åsne kom hjem, hun hadde vært hos bokhandleren fra Kabul og kjøpt bøker og vært på butikken og kjøpt kakemenn.
Per Åke var ennå på sykehus. I dag hadde han fått besøk av en desorientert gammel mann som spurte ham om han likte å være på tyrkiske spa. Per Åke lurte på om familien hadde glemt av ham. Han hadde rett.
Far Ådne ble tatt i tanken på å tenke hvorfor det var tre soverom i huset, da bare to ble brukt, men forlot tanken da en kakemann hoppet opp fra kakeboksen sin og lugget ham.
Som kakemenn flest, så gikk han etter det svakeste stedet på mannekroppen. Håret.
Kakemannen lagde kaos i flere timer før Far Ådne endelig fikk spist ham opp. Mor Åsne var flyktet fra huset for lenge siden, mens Åse lå og sov under hele oppstyret.
Det snødde ute nå. På plenen til familien la snøen seg tett. Likevel var det noe rart med snøen, for den forsvant fra visse steder. Sett ovenifra sto følgende beskjed i snøen:
"Julen er ikke for alle"
Send svaret til nattbladet.blogg@hotmail.com
